Diktanalyse – Plutselig. I desember.

Presentasjon
I denne analysen skal jeg analysere diktet “Plutselig. I desember” av Rolf Jakobsen. Diktet er fra diktsamlingen, “Nattåpent” som ble utgitt i 1985. Rolf Jakobsen han er født i 1907-1994 regnes som Norges første modernister. Diktene hans har fri form, uten faste enderim eller fast rytme, og han skrev om et moderne bymiljø med asfalt, kloakkrør, kraftledninger og neonlys. Ofte stiller han naturen og det som lever i den, opp som en kontrast til byen og teknikken.

Motiv
Motivet i diktet er en ung mann som står ved kjærestens grav i desember. Han sier adjø til sin elskede. Han snakker om hva de hadde gjort når hun levde, og han pratet om fremtiden deres sammen.

1. Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne. Snakker med deg og får ikke svar. Du tier. Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt, smilet, tårene og motet. Symaskinen din og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt: – under sneen. Under den brune kransen. 4.Kjæreste venn, hvor er vår glede nu, de gode hendene, det unge smilet, hårets lyskrans over pannen din, ditt mot og dette overskudd av liv og håp? – Under sneen. Under den brune kransen
2. Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok. Og plutselig ingenting mer. Du sov, Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene, druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi – under sneen. Under den brune kransen. 5. Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg. Side ved side. La oss se det ukjente. Her er så ødslig nu og tiden mørkner. Ordene blir så få og ingen hører mer. Kjæreste, du som sover. Evrydike. – Under sneen. Under den brune kransen
3. Lynsnart som når en bryter slås av blir alle billedsporene bak øyet tonet ned, visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke? Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår og alt du bar til huset. Er det borte – under sneen? Under den brune kransen? Rolf Jacobsen

Analyse
Diket består av 5 strofer. Hver strofe har 6 verselinjer, unntatt nest siste strofe Diktet har ikke bokstav- eller enderim, men siste verselinje er lik i alle strofene “under sneen. Under den brune kransen”. Det er ikke rim i diktet, men setningene er korte så man får likevel en fin rytme når man leser.

I første strofe så finner han ut at at han står i snøen og snakker med kona si, men så plutselig skjønner han at kona er død. Han snakker om hva de har opplevd og hva de skulle gjøre i fremtiden.

I andre strofe så snakker man om at alt gikk så fort, og han forsto ikke noe av det hun sa. Ord hun gjentok og gjentok. I andre strofe så beskriver han hvordan hun gikk bort. Hun mumlet og mumlet noe og plutselig så er hun borte.

I tredje strofe så tenker han på om alt det de har opplevd kommer til å tone ned, om følesene hans blir tonet ned og om det hun har i huset blir tonet ned. I slutten av strofen så stiller han et ? Han lurer på om han vil glemme henne, minnene eller ha vekk tingene henes? Derfor har siste verselinje et spørsmålstegn etter seg “under sneen? Under den brune kransen?” Dette blir en kontrast til resten av diktet, for i de andre strofene ender det ikke med spørsmåltegn. I tredje strofe så tenker han på at når hun døde så skjedde det så fort som åslå av lyset på et rom. Han er redd for at minnene hans kommer til å glemme minnene om henne.

I fjerde strofe så savner han henne og han savner smilet hennes, hendene hennes og håret hennes.

I femte strofe så snakker han om at han vil være med henne side om side

Tema
Tema omhandler døden, at et ungt menneske plutselig går bort.

Avslutning
Jeg synes diktet er trist .Jeg føler at han som skrev diktet har opplevd det selv. Det er viktig at folk forstår hva diktet handler om, og at de ikke tar budskapet lett.  Det er fint at de som har mistet noen som er glad i, leser diktet..Det kan være til stor trøst.