Huset Fra Marerittet

Huset fra marerittet

Det gamle huset stod liksom og ventet i nattemørket. Bare skinnet fra månen gjorde det mulig å skimte omrisset av en dør. Idet jeg la hånden på dørklinken, hørtes et svakt sukk og en forsiktig tassing, men så ble det stille.

En vindbris traff meg i øret og noe ba meg om å gå inn! Hånden strakk seg langsomt mot dørhåndtaket. Hånden nærmet seg. Den beveget seg sakte, men sikkert mot dørhåndtaket. Men før den nådde dørhåndtaket, åpnet døren seg av seg selv.  Da den var helt åpen, fikk jeg en guffen følelse av at noen stod der. Noe hvisket meg i øret om å gå inn, men ba meg også om å forsvinne! Jeg stod fremdeles stille foran den mørke døra til det forlatte gamle huset!

«Skal jeg gå inn eller gå vekk?» det surret rundt i hodet mitt. Men plutselig begynte jeg å gå inn, helt uten grunn. ”Er jeg gal?”, tenkte jeg, ”er det noen som ser på meg?” Men hver gang jeg snudde meg, så jeg bare gamle eller ødelagte møbler. Lukten var intens. Det var som flere uker gammelt kattepiss, og følelsen av å være inne i huset var som å være i et likhus! I gangen var det ei gammel klokke og noen gamle bilder av et gammelt par. Bildene var i svart-hvit og noe av tapetet hadde falt ned fra veggen.

 

Ding-dong! ”Å, f**k, hva var det?” Ding-dong, sa det igjen. ”Å, come on!” Det var bare den gamle klokken. Klokken så forresten helt malplassert ut i dette huset, (Klokken var helt fremmed for dette huset,) for huset var sikkert fra 1800-tallet en gang og klokken fra 1950 årene! Jeg gikk lengre inn i huset og gulvet gikk fra grønn mugg til å bestå av morkne planker, som så ut som råtne epler. De luktet ikke bedre heller. Jeg så meg tilbake nedover den råtnende gangen. Der så jeg mine egne fotavtrykk, men også et par andre spor!

 

Jeg grøsset og skalv i frykt for at det var flere enn bare meg i dette huset, «kan det være en annen person her?» tenkte jeg. Det gikk ikke lang tid før jeg ropte: «Hallo, er det noen her,» men ingen svarte og det ble helt stille! Stille, bare min egen pustelyd å høre! Det ble så stille at det føltes farlig å bare stå stille. Det skal jo alltid være en lyd å høre, uansett.

 

Plutselig hørte jeg det samme svake sukket som tidligere og da visste jeg at det var flere i huset. «Knirk,» sa det…(høyt, plutselig, bak meg, jog det gjennom huset, skjæret gjennom luften…).

“Noe kommer i min retning,” tenkte jeg. Jeg stod midt i en stue uten vinduer og det var bare en vei ut av stuen, men det var der lyden kom fra!

 

Jeg ble livredd. “Hvorfor gikk jeg inn i dette huset? Hvorfor snudde jeg ikke da jeg ble advart? Og hvem eller hva er det som kommer denne vei?” tenkte jeg, mens jeg angret.

«Knirk og knekk,» sa det igjen. Det var ingen møbler å gjemme seg bak. Det var ikke noen vinduer i dette rommet, det var ikke en dør her engang. “Dette er slutten,” tenkte jeg. Jeg satte meg på gulvet og så ned. Jeg ventet. Gulvet var som et sandpapir, mykt og så kom lukten av maling!

 

Det ble stille, men jeg så ned og turte ikke se etter.  Med det rørte en hånd meg på skulderen min, og jeg skvatt. Da jeg åpnet øynene mine, så jeg en person i en svart jakke med hetten på hodet. «Ikke gjør noe med meg,» ba jeg til jeg gråt. Jeg skal ikke skade deg, men få (ha) deg ut herfra,» sa personen i den svarte jakka. «Hvem er du?» sa jeg. «Jeg er eieren av dette huset. Det skal rives i morgen, så du må ut og finne et annet sted å leke, din snørrunge!» sa eieren av huset også kastet han meg ut av huset.

 

Jeg vet ikke om det var en grei lærepenge, men en ting er sikkert jeg går ikke inn i det huset en gang til så lenge det står der.