Hjemme alene

 

Lyden av knust glass singlet gjennom rommene. Jeg våknet med et rykk og tenkte to tanker på en gang: ”Kjellervinduet!” ”Innbrudd!”

Mamma og pappa hadde sagt, at jeg må alltid lukke vinduene i kjelleren når jeg var ferdig. Hvorfor var jeg så dum, jeg har bodd her siden jeg var liten. Jeg vet hvor farlig det er her vi bor. Da jeg var liten, forsto jeg ikke hvor farlige det var. Mamma og pappa passet alltid på. Jeg var aldri hjemme alene. Siden jeg begynte på ungdomskolen, kunne jeg noen ganger være hjemme alene på kveldene. Jeg vet jo nå, hvor forsiktig jeg måtte  være. Jeg er stor nok til å se konsekvensene. Det skjedde med venninna mi også, i fjor. Lisa hadde vært så lei seg. Hun hadde glemt å lukke bakdøra etter bursdagsfesten sin. Tenk at en fin kveld kunne ende så tragisk. Det var ikke hennes feil at de bor der de bor. Mamman og pappa’n hennes sa de skulle flytte til byen etter dette hadde skjedd. Siden ingen turde å være med ned i kjelleren, måtte Lisa og de flytte. Jeg går rundt i huset å høre at plankene i gulvet knirker. Jeg blir nervøs – veldig, veldig, fryktelig nervøs.

Jeg begynner å gå rundt i huset, det knirker overalt. ”Hva skal jeg gjøre for at det ikke skal knirke sånn, jeg lister meg rundt på tå, det hjalp!”  Det høres ut som om gulvet snakker til meg, ”Dumme, dumme deg! Nå har du gjort det! Ha, ha!” Jeg er så redd at jeg holder på å tisse på meg og jeg kaldsvetter. Det renner ned over ryggen. ”Hva skal jeg gjøre nå?” tenker jeg, ”jeg må  prøve å tenke ut noe ”.  ”Det er best at jeg setter meg ned i en god stol og tenke på hva jeg skal gjøre.”

Plutselig hører jeg noen som banker på vinduene og så på døra. Jeg er livredd, kroppen min stivner og jeg klarer ikke å røre meg! Hva skal jeg gjøre? Det banker igjen og jeg kjenner hjerte slå langt opp i halsen! ”Hallo?” Hører jeg en stemme som roper. Det hørtes ut til å være en mann!  Jeg må gjøre noe, men hva? Plutselig er det som kroppen min jobber av seg selv! Jeg hopper ut av stolen og løper bort til vinduene! Jeg står bak gardinet og prøver å se ut, men jeg kan ikke se noe. Da banker det på døra! ” Hallo?” roper det igjen, litt høyere denne gangen.  Hvem kunne det være ? Tenk om mamma og pappa hadde vært her! Men de kommer ikke hjem før om en uke!  Nå kjente jeg hvordan det knøt seg i magen! Jeg husker de spurte meg om jeg torde å være alene hele uken, og det gjorde jeg jo da….men ikke nå!   Jeg husker at jeg sa til dem: ” klart at jeg kan være alene, jeg går jo på videregående skole nå og kan klare meg selv!” Men det kjentes ikke sånn ut nå! ” Hallo !” roper det for 3. gang.   Men jeg klarer ikke å løpe fort siden kroppen har stivna av redsel. Jeg håper at de går vekk igjen, før mamma og pappa kommer hjem.

Kansje jeg skulle prøve å ringe dem ? Nei, det ble for dumt.  Jeg listet meg bortover til døren .. torde jeg ta en titt i kikkhullet? Jeg kunne høre at det stod noen og romesterte der ute… Plutselig hørte jeg at personen begynte å gå og  han forsvant lenger og lenger vekk.. Heldigvis, tenkte jeg ! Endelig forsvant han! Jeg stod lenge og lyttet. Men det var helt stille utenfor. Jeg sukket høyt for meg selv og begynte å danse rundt i rommet av lettelse!  Så satte jeg meg godt til rette i godstolen foran tven, tok et godt tak rundt koseputa og tenkte: ” heldigvis så forsvant han!”

Jeg ble sittende slik en stund.. spiste litt smågodt og kjente hvordan kroppen endelig slappet av igjen. Herlig! Plutselig følte jeg at det var noen i rommet! ”Nei”, tenkte jeg,” det er ikke mulig!” Men nå kunne jeg føle det med hele meg! Det var noen i rommet! ”Nå innbiller du deg ting!”, sa jeg strengt til meg selv, men det hjalp ikke. Forsiktig snudde jeg meg rundt…. Og der kom et hyl! Det var min egen stemme jeg hørte !!  For der, mitt på gulvet sto onkel Arne !! ”Slapp av, slapp av !”, sa han med den rolige stemmen sin. ” Du vekker hele nabolaget ;) ”  Men nå ble jeg sint, så sint at tårene sprutet! 2 Hvorfor skremte du meg slik?”, freste jeg, ” kunne du ikke sagt hvem du var ?”  ” Vet du hva, vennen min ”, sa onkel Arne, ” at det tenkte jeg ikke på !” ” Jeg lovet din mor og far at jeg skulle stikke innom deg  en gang innimellom og se hvordan det gikk med deg. Men da jeg kom bort hadde du låst døren og det så helt dødt ut her, så jeg trodde noe var galt! Og da du ikke svarte tenkte jeg at jeg fikk prøve kjellerveien. For pappa fortalte meg hvor ekstra nøkkelen lå henne. Og så gikk jeg opp, men du hadde tven så høyt på at du ikke hørte meg!”   ”Jeg mente ikke å skremme deg, vennen min ”, sa onkel Arne.  Han kom bort og og slo armene rundt meg og ga meg en god klem!  Nå kjente jeg at jeg var bare glad !:)